Det var en av de tidlig februarmorgene hvor solen ikke hadde det travelt, og slapsen fra i går lå frossent over hele kommunen. Soverommet var kaldt, slik det skal være, og dyna var god og varm. Ute var mørket overveldende og i det fjerne lå solen fortsatt og tyvsov.
Kvelden i forveien hadde jeg nytt "Die Hard" og halve "Die Hard With a vengance" før macho øynene mine sloknet forann tv`n i 03 tiden. Ovnen hadde blitt skrudd av et par timer før og fleecepleddet gjorde ikke jobben sin etter å ha sovet en time på sofaen. Så jeg lusket meg i seng mens "Yippie kay yey, mother focker" lød i bakgrunnen. John Maclane gir meg gode tøffe helte drømmer og jeg så frem til å sove før jobb neste dag. Klokken blir stillt og øynene lukket.
Så når jeg bråvåkner av egen snorkelyd, innser jeg at de veldig lyse, men litt uklare tallene på klokkeradioen viser 0645. Akkurat 15 minutter forlite til at jeg kan rekke tidligvakt på fengselet.
Jeg spretter opp, løper ned trappen, og hiver min yngre bror ut av badet, han stirrer skremt på bokseren min uten at jeg helt skjønner hvorfor, han har da sett meg i bokser hver morgen i mange mange år?
Jeg har det for travelt til å vente på at dusjvannet skal varmes opp. Jeg bråvåkner og morrabrødet faller vemodig mot jorden.
I det jeg er ferdig i dusjen, ryggen er semitørr og det renner ikke av håret lengre. Når ren bokser er på, innser jeg at jeg burde ha kjørt ut av garasjen nå for å ikke få kjeft av de eldre betjentene som er lut lei av en lang nattevakt.
Uniformen er ikke bra strøket, og gul t skjorte under må bare gå for i dag, den klasjer litt med den blå uniformen, men jeg kan ikke bruke mer tid nå.
Jeg hiver meg ut i min italienske racerbil (Fiat) som står parat til å rives igang og kjøres til fengslet . Hvor i helvete er bilnøklene? De stod ikke i tenningen, der er de alltid er når jeg ikke henger de i nøkkelskapet. Dette har jeg bare ikke tid til. Jeg løper lillebroren min i senk når jeg suser inn døren. Jeg leter på kjøkkenbenk, på badet og på nattbordet. Jeg skjekker lommene en gang til. Der, der bak kortmappen ligger nøklene. Tosk, tenker jeg. Hastverk er lastverk.
Alle tankene som raser i hodet er overveldene.
- Dekkene mine mangler nesten alt som er av pigger.Det er farlig å ikke kjøre sakte på rugleføre.
- Jeg er for ny i jobben til å komme forsent, må skynte meg. Jeg HATER å komme forsent.
– Faen så humpete veien er.
- Jeg klarer å holde opp mot fartsgrensen. Kom igjen det er ti minutter med kjøring igjen på superføre, og jeg skal være på jobben NÅ.
- Jeg må roe meg ned, nå glepper dekkene i hver en sving. Bilen er en nesten helt ny bruktbil og jeg kan bare ikke ødelegge den. På jobben sier de at det er bedre at jeg kommer 10 minutter forsent, enn sykemelding i mange måneder på grunn av stress.
- Pisspreik, det er det de sier, men de tenker. "den helvetes vikaren, alltid sent ute"
I det jeg låser meg inn på fengselet og småløper mot første sluse, retter jeg så godt som mulig på skjorte og bukse. Jeg innser at jeg har glemt mat, og kan bli på jobb i 14 timer med litt flaks/uflaks (overtid er gull verdt). Det er jævlig lenge for en voksen gutt på nesten 110kilo (det vises nesten ikke;-) ) å gå uten mat. Ikke nok med det, men den gule t skjorta er ikke helt ren og kommer til å lukte etter to timer. Håper det ikke er kvinnelige betjenter på jobb er det siste jeg rekker å tenke før jeg blir låst inn til avdeling.
Jeg blir sluset helt inn og opp i vaktrommet. Mange øyne møter meg, klokken er kvart over oppmøte og nattevaktene er ferdige med det de skal si og er på veg ut. Alle ser at jeg har stresset, og alle ser på meg som jeg er skyldig i alt verre enn de som sitter å venter på cellene.
- Hva faen gjør du her? – sier en av betjentene som går på vakt.
- Sorry, jeg har bare hatt den jævlige morningen, jeg trenger bare ikke dissing nå.
Jeg prøver å virke selvsikker, rak i ryggen, selvtillitt skal strutte. Men håret er fortsatt dusjvått og semitovet. En annen vikar begynner å le. "drittkjerring" tenker jeg, liksom ikke hatt det travelt om morgenen før du da.
- Du vet at du ikke skal på vakt før klokken 1445? Sier en annen betjent.
Tankene raser i hodet mitt. Han tuller, han ser at jeg har det jævlig og vil harselere med meg. Etter å ha tenkt litt skjønner jeg hvorfor klokken ikke ringte. Hvorfor badet ikke var ledig. Hvorfor jeg hadde det så travelt.
Jeg er ikke like rak i ryggen lengre. Men jeg ler med de andre, og banner stille for meg selv. Vi ser alle komikken i det, og jeg klarer å innse at dette kan både jeg og andre le av nå og senere. Jeg sier "snakkes" og blir låst ut av fengslet
Jeg kjører rolig hjem og legger meg pent ned i sengen. Jeg sovnet igjen og sover som en stein. Jeg sover som en helt, og drømmer om å redde jomfruer fra terrorister i skyskrapere og på flyplasser. Helt til mobilen ringer.
- Har du glemt at du skal på jobb? Formiddagsvaktene venter på deg, vi håper du ikke er langt unna.
Morgenen fra helvete er enda ikke slutt. I stresset tidligere på morgenen hadde jeg skrudd av klokken som skulle vekke meg i ett tiden (1300) . Klokken som skulle hindre meg i å oversove, slik at jeg møtte opplagt på jobb.
At jeg ikke skulle oversove, slik at jeg var frisk og rask til ettermiddagsvakten var det siste jeg tenkte før jeg sovnet natten før, jeg hadde bare glemt det.
Når jeg løp ut på jobb i den gule skjorta og uniformen på skeiva, stod fortsatt dvden med John Maclane og duret på loftsstua.