Jeg har overlevd det å ta mandlene, slik som legene mente jeg skulle. Jeg var super tøff gjennom hele dagen, det kan ha noe med at de gav meg berolignde medisin før jeg rakk å bli nærvøs. Først så mente jeg at den berolignede medisinen ikke fungerte, men så turte jeg å se på når de tok blodprøve (av en sykepleier som hadde oppfriskings kurs!!!), dette er noe jeg bare ikke greier til vanlig.
Etter en kort samtale med lege ca klokken 0915, måtte jeg vente litt, ta blodprøve, vente litt, så ble jeg geleidet på et rom, der fikk jeg beskjed om å ha på meg denne vakre pysjen, og vente på at legen skulle bli ledig.
Klokken 1145 fikk jeg inn til disse narkose folkene som var veldig hygglige og snille. Men jeg skulle ablolutt bli trillet gjennom hele sykehuset, ned tre etasjer og opp fire, jeg kunne da gå selv, hadde ikke tatt noe annet enn beroligende. Men det var jo veldig stas, følte meg litt viktig der folk spratt unna senga mi:-)
Narkose menneskene sa jeg kom til å våkne igjen om ca en time, og da kom det til å kjennes ut som jeg hadde en kraftig halsbetennelse.
De satt inn en veneflon:
og sa at jeg måtte si ifra når jeg følte meg litt svimmel, sa skulle de gi meg narkosen." Nå er jeg litt svimmel" sa jeg etter ca et minutt, sov godt sa de.
Så våknet jeg tre-3- timer senere, tror jeg. For klokken nærmet seg 15. Jeg var helt i ørsken og lurte på om hvorfor det hadde tatt så lang tid, svaret det husker jeg ikke, noe om at jeg måtte innigjen å få mer narkose, rett før jeg egentlig skulle ha våknet. Jeg spurte ikke mer senere heller, jeg var bare fornøyd med at de sa det hadde godt bra. Men jeg angrer litt på at jeg ikke kom på å spørre når jeg traff legen igjen i dag.
Det var helt sært å våkne på den "oppvåkningen", flere rundt meg som lå å var helt lost, og noen va ri min situasjon, ny våknet. Noen sykepleiere føk litt rundt, snakket og lo, bra stemning i grunn:-) De gav meg to sprøyter med ettellerannet i veneflonen, og kjørte meg til rommet. De trengte visst plassen.
Da fikk jeg gjevnlig besøk av sykepleier og sykepleier studenter, det var veldig koselig. Noen av de var faktisk ganske søte:-) Jeg må innrømme at jeg hadde lyst å flørte litt, men fikk det ikke helt til, noe med situasjonen ( de hadde som oftest med seg en stikkpiller og en hanske til meg:-) ) og det faktum at jeg ikke klarte å snakke skikkelig.
Etter en god stund og to liter veske gjennom armen måtte jeg på do. Da var klokken blitt ca 2000 og jeg følte meg i fin form. Jeg vurderte å gå selv, men det fikk jeg ikke lov til, så jeg ringte sykepleier. Og i det jeg reiste meg innså jeg hvor svimmel jeg var, helt sykt, men jeg kom meg på do.
På toalettet fikk jeg ikke gjort så mye, men jeg fikk se meg selv i speilet… Jeg vurderte om jeg skulle åpne munnen eller ikke. Jeg tenkte på hvordan jeg så ut i munnen før operasjonen:
Og lurte fælt på hvordan det så ut nå. Jeg tok sjansen… litt ekkelt bilde, men dere tåler det:
Jeg ble litt skremt over hvor store hullene etter mandlene var. Og jeg forsto hvorfor jeg ikke klarte å puste ut, men inn gjennom nesen. Drøvelen la seg over hullet der luften ville ut, når jeg lå på ryggen. Akkurat mens jeg skriver, er det mørke området blitt dekt av en grønngulveske, som etterhvert blir til sårskorpe, slik jeg forstod det på legen. Jeg er veldig glad i folka som skapte Voltaren og Pinex Major og Pinex Forte, takk til dere for all den smerte som blir mindre i verden.
Ellers sov jeg sånn passe i natt, litt på og litt av. Men det var sinnsykt varmt hele tiden, og jeg syntes det var litt ekkelt å lukte svett blant de andre pasientene og sykepleierne i gangene. Men akkurat det har jeg kommet over.
Så i morges fikk vi ( vi var to i samme båt, på samme rom, god bedring Reinhart) fikk frokost på sengen. Jeg var litt skeptisk når hun sa hun skulle hente mat, og var ikke helt sikker på hva som ventet. Men det gikk overaskende bra. Maten gikk ned den, men jeg tror det var planlagt med en ekstra dose smertestillende i rett tid før mat.
Vi fikk lunken tomatsuppe, semulegrynsgrøt (ekkelt, men den gikk ned) og en yogurt. Det var helt greit å spise det der, men det gjorde litt vondt, selv med piller. Jeg hadde trodd det var værre.
Etter frokost kom legen med en kort orientering på hva vi skal og ikke skal gjøre, og hvordan ting kommer til å utarte seg.
Vi skulle vaske oss litt, og vente i stuen til vi skulle hjem, de trengte sengene, og vi var såppas oppgående (legen snakket til oss begge, fordi vi gjorde det samme hele veien, nesten). Ellers kunne han fortelle at det kom til å bli vondere og vondere i syv -7- dager (jeg håper på litt kortere tid enn det da), så kom det til å bli bedre igjen. Men vi skulle selvfølgelig få resept på smertestillende og slikt, sånn at det skulle bli levelig, vi måtte bare huske at det ble værre før det blir bedre. Han fortalte at vi måtte forvente dette stygge gule laget bak i halsen, at det var vanlig at vi (spesiellt jeg, han andre sa ingen ting på det) kom til å være hovne, og at vi kunne forvente å få feber etterhvert. Hyggelig denne lege mannen, han var flink, litt rett på sak, men hyggelig.
Så nå sitter jeg hjemme, har vært en tur innom Burger King å kjøpt milkshake, jeg har lagd en kiwi og banan milkshake jeg ikke klarte å drikke (frøene i kiwien var ekle) og jeg lurer på om jeg kan forvente meg et helvete, eller at det går bedre enn det lege sa det kunne gå.
Ellers har jeg skrevet dette i en liten fei, og gidder ikke lese igjennom. Jeg skal endre på feil og legge til det jeg kanskje har glemt en annen gang:-)
Ellers må jeg si at det ikke har vært så vondt, eller så ikke som jeg hadde fryktet. Og jeg har helt klart godt av denne operasjonen på sikt (14dager). Blomster kan sendes til Pinexgutta hos Alpharma, og pengegaver til LHL.
